Det man ser
Elin Brissman
& Suvi Nieminen
16. – 31. oktober 2026Felles for uttrykket til Elin Brissman og Suvi Nieminen er en lavmælt subtilitet. Begge kunstnerne retter oppmerksomheten mot det vi kanskje fornemmer, men ikke alltid legger merke til i hverdagen. Verkene inviterer oss til å stoppe opp, se nærmere og bli mer oppmerksomme på våre egne sanseinntrykk.
Elin Brissman løfter frem steder og gir dem plass i vår virkelighet. I arbeidene hennes oppstår en nærhet til stedene hun skildrer, samtidig som de betraktes på avstand. Det handler både om å se og om å være til stede i selve betraktningen. Hos Suvi Nieminen står farger, stemninger og assosiasjoner mer sentralt. Verkene henvender seg til betrakterens egen kropp og sanselighet. Slik blir vi ikke bare stående utenfor og se på, men trekkes inn i møtet mellom verket og omgivelsene. Hos begge kunstnerne finnes en kontemplativ tilstedeværelse og en interesse for menneskets forhold til verden omkring oss. Tittelen Det man ser viser til det hver enkelt av oss legger merke til, opplever og kanskje tar med seg videre i hverdagen. Det kan være en følelse eller en stemning, noe vi observerer, eller erfaringer og minner som påvirker måten vi ser på. Blikket kan være rettet utover mot verden, men også innover mot oss selv. Slik peker tittelen mot noe sentralt i arbeidene til både Brissman og Nieminen: forholdet mellom det vi ser, det vi sanser og det som oppstår i oss når vi betrakter verden.
Utstillingen Det man ser presenterer nye verk av Elin Brissman og Suvi Nieminen. Brissman viser oljemalerier på lerret, mens Nieminen arbeider med oljebasert trykksverte på grafikkpapir og japanpapir
Elin Brissman
Til denne utstillingen har Elin Brissman (f. 1982, Sverige) tuslet rundt med kameraet, i sitt eget nabolag i Sverige og gjennom Oslos gater, på jakt etter vinduer. Osloborgere drar muligens kjensel på vinduskarmene på bygg i nærheten av Galleri Melk eller ved Bislett Stadion.
I møtet med maleriene på lang avstand ser de ut som fotografier. Kommer man nærmere, kan man nærmest bli slått i bakken av å oppdage at alt er møysommelig malt for hånd. De er uhyre detaljerte, alle små detaljer er med. Brissman behersker trompe-l'œil til det nesten forførende: Hun lurer øyet til å tro på murpussens ruhet, teglsteinens overflate og glassets skiftninger. Legg for all del merke til vindusglassene, med dens ulike forskyvninger ved både tåkete og klart glass. Brissman har kort sagt fanget vinduer med dens karmer opp mot dens bakenforliggende husvegg i sine billedrom.
På sine lerreter fører Brissman en tynn pensel med rolige og nøyaktige strøk som fanger alle de fine detaljene i de ulike rommene. Hun velger sitt utsnitt og lar deretter penselen dvele ved lyset, fargene og de små detaljene som gjør akkurat dette stedet til det det er. Bildene er små og detaljrike, langsomt malt frem over tid. Som små kjærlighetserklæringer til steder vi ellers kanskje ville gått forbi. Virkeligheten fanges. Hverdagslivet fanges. Det flidde og uflidde fanges. Små historier og spor etter levde liv. Menneskene er selv fraværende, men de finnes indirekte i billedrommene via sine små gjenstander i vinduene.
De fleste av oss har vel gjort det: kastet et lite blikk inn gjennom et vindu idet vi går forbi. Et kort glimt inn i en annen verden. Kanskje forsøker vi å forestille oss menneskene som bor der, gjennom møblene, plantene og tingene de har valgt å omgi seg med. Kanskje er det ren nysgjerrighet. Eller kanskje ligger det et ønske om, bare for et øyeblikk, å tre inn i et liv som ikke er vårt eget.
Men Brissman nekter oss dette innsynet. Akkurat idet vi forsøker å se inn, sender vindusglasset blikket vårt tilbake mot gaten og verden utenfor. Hun har malt inn noen små spor etter mennesker, men dette skjer kun gjennom gjenstander plassert i vinduskarmen.
I ett av de utstilte verkene ved mursteinsfasade vises en femarmet lysestake midtstilt i vinduskarmen omgitt av grønne planter i hvite potter. Det gamle, ujevne vindusglasset gjør utsynet uklart. Likevel aner vi bygningen på den andre siden av gaten, speilet i glasset. Øverst i bildet trer deler av en utsmykket balkong fra 1800-tallets arkitektur frem i refleksjonen. I et annet verk møter vi en gul, knudrete fasade. I det ene vinduet er persiennen trukket opp, i det andre ned. Men det åpne vinduet gir oss ikke det innsynet vi forventer. I glasset møter vi i stedet speilbildet av nabobyggets verandaer. Bak den nedtrukne persiennen aner vi derimot et svakt tegn på rommet innenfor: en offwhite lampeskjerm. Brissman viser oss noe, men aldri helt nok.
Gjennom disse fragmentariske utsnittene av virkeligheten lirker Brissman frem fantasien vår. Vi vil videre inn i bildene, inn bak vinduene, men slipper aldri helt til. Kanskje er det nettopp fordi vi ikke får komme inn, at våre egne fortellinger begynner.
Brissman retter blikket mot stedene vi passerer hver dag. Noen ser vi, andre går nesten ubemerket forbi. Hun stanser ved dem, maler dem langsomt frem og gir dem vår oppmerksomhet. Kanskje minner hun oss samtidig om noe helt enkelt: at det vi overser, også er verdt å se.
Suvi Nieminen
Med oljebasert trykksverte velger Suvi Nieminen (f. 1957, Finland) ut farger og former som hun trykker enten på solid grafikkpapir eller på løvtynt japanpapir. Resultatet er, svært forenklet, rektangulære fargefelt i ulike formater, med varierende tetthet og dybde. Trykkplatens treårringer trer frem med ulik tydelighet, som korte eller lange bølgebevegelser, sirkulære former og mer abstrakte mønstre.
Bak hvert enkelt trykk ligger en rekke valg. Hvilke farger skal benyttes? Skal de spille på lag, stå ut fra hverandre eller balanseres? Skal hele billedflaten dekkes, eller skal enkelte partier stå uberørte? Skal trykkekanten være lik eller skal noe forbli udekket? Hva skjer i møtet mellom fargen og tomrommet som blir stående igjen? Samspillet mellom fargene og de hvite, utildekkede feltene åpner for refleksjoner over relasjoner, følelser, ensomhet og kommunikasjon.
Motsetningen mellom det robuste grafikkpapiret og det løvtynne japanpapiret fremhever en spenning mellom styrke og sårbarhet. Fargenes tetthet og verkenes ulike formater åpner for spørsmål om nærvær og fravær: Kan det skjøre fremstå som sterkt, og det sterke som sårbart? Fargefeltene til Suvi Nieminen knytter seg slik til en grunnleggende menneskelig erfaring: hvordan vi forholder oss til hverandre, hvordan vi opplever og sanser verden, og hva vi tillegger mening.
I møte med Nieminens fargefelt kan det oppstå assosiasjoner til kunsthistoriske, litterære og filosofiske retninger. Én mulig forbindelse går til Mark Rothko og hans maleriske fargefelter i store format. Hos Rothko kan betrakteren nærmest tre inn i de store fargeflatene og forsvinne mentalt i dem. Møtet med Nieminens mindre formater er annerledes. Her blir vi snarere gjort oppmerksomme på vår egen tilstedeværelse foran verket. Fargene kan fremkalle kjente og mindre kjente følelser, eller vekke til live stemninger vi har kjent tidligere. Nieminen skaper rom der blikket kan hvile og betrakteren kan lande. Likheten med Rothko ligger blant annet i oljens mettede kvalitet, som tilfører fargefeltene dybde, romlighet og varme. Hos begge inviterer fargen også til en langsom, kontemplativ betraktning.
Hos Marcel Proust er smaken og lukten av madeleinekaken en sanselig minnetrigger som fører hovedpersonen tilbake i tid. Noe lignende kan skje i møtet med Nieminens verk. Her er det fargetonen, romligheten og trykkets tekstur som kan sette minner og assosiasjoner i bevegelse.
Nieminen peker selv på en annen kunsthistorisk forbindelse, som kom fram i en samtale med kunsthistoriker Heidi Kukkonen. Hun beskriver Nieminens forhold til farge slik: Farger oppstår aldri isolert som en egenskap ved et objekt, men alltid i samspill med omverdenen – mellom lys, materiale, øyne og hjerne – og er sterkt knyttet til følelser». Impresjonistenes interesse for lys, øyeblikket og skiftende stemninger har noen berøringspunkter med Nieminens praksis.
Enda nærmere ligger kanskje fenomenologen Maurice Merleau-Pontys forståelse av sansning og kroppslig erfaring. Hos Nieminen er det nettopp betrakterens sanselige og kroppslige møte med verket som står sentralt. Kroppen blir en del av erfaringen: Vi betrakter ikke bare verket utenfra, men inngår i relasjonene som oppstår mellom verkene, rommet og oss selv.
Curator: Hilde Hernes, kunsthistoriker og kurator hos Hjørnet
Text: Hilde Hernes
Photo: Li Xia