Solveig Øksendal

· FREDAG 22. mai

· VERNISSAGE

· Solveig Øksendal · FREDAG 22. mai · VERNISSAGE ·

Mariken Kramer, Arbor.

Torunn Skjelland, Sashas place, Paris.

Mariken Kramer & Torunn Skjelland,

Alt vender grønt

I Alt vender grønt sammenstilles fotografier av Mariken Kramer og malerier av Torunn Skjelland i en tematikk som kretser rundt det sykliske i tilværelsen. Kramer benytter den fotografiske linsen på en utsøkt måte gjennom å fange skyggespillets nærvær og fravær. Her synliggjøres sårbarheten i den menneskelige eksistensen, som bærer forgjengeligheten i seg – en tilstedeværelse som raskt kan forsvinne. Skjønnheten uttrykkes nettopp i denne skjørheten, i tilværelsens evige spill mellom nuet og det forgjengelige. Samtidig formidles gleden over livet, håpet og styrken i nærværets insisterende kraft, der fotografiets estetiske glimt stadfester øyeblikkets eksistens.

I likhet med Kramer tar Skjelland utgangspunkt i hverdagslige øyeblikk fanget med kameralinsen, men overfører disse malerisk til lerretsflaten. Gjennom abstrahering og fargesetting forskyves motivene inn i et nytt billedrom, der det opprinnelige øyeblikket både fastholdes og transformeres. Som betrakter befinner man seg i et mellomsjikt mellom fiksjon og virkelighet – en parallell til fotografiets vesen, som favner et lite utsnitt av en større helhet og dermed åpner for nye fortellinger, samtidig som tidligere erfaringer indirekte fastholdes.

Med tittelen Alt vender grønt antydes et stillferdig håp. En jevn, underliggende drivkraft som søker mot lys og utvikling – en syklisk bevegelse. Menneskets værensform, øyeblikkets estetiske skjønnhet og den organiske naturen flettes sammen: mennesket som blir natur, og naturen i mennesket.

Hilde Hernes, kurator og kunstnerisk ansvarlig i LIGHT ON.

Varmt velkommen til vernissage fredag 17. april kl. 18.00.

Utstillingen står tom. søndag 10. mai, kl. 16.00.

Light On har disse åpningstidene i utstillingsperioden:

Tors- og fredager: 16.00-22.00.

Lørdager: 10.00-22.00.

Søndager: kl. 12.00-15.00.

MARIKEN KRAMER & TORUNN SKJELLAND, ‘ALT VENDER GRØNT’

17. april – 10. mai

MARIKEN KRAMER anvender fotografiet som et undersøkende medium. I tillegg til problematikken rundt nærvær og fravær, undersøker hun billedrommets formale komponenter: linje, form, farge og tekstur. Man kan nærmest fornemme penselføringens bevegelser i den grønne, malte veggen.

TORUNN SKJELLAND deler denne interessen for billedrommets maleriske komponenter, men holder formspråket stramt og abstrahert – i en bevegelse mot det fotografiske.

MARIKEN KRAMER

For the time being I og II

I de to fotografiene For the time being I og II, Så lenge det varer I og II, knyttes det bånd mellom det fotografiske mediets værensform og den menneskelige eksistensen. Fotografiets magiske klikk fanger et øyeblikks tilstedeværelse og ro, for i neste sekund å være transformert til en ny tilstand. De ferdige arbeidene stiller vår skjøre menneskelige tilværelse på en pidestall – som vakre, estetiske øyeblikk som uunngåelig vil forgå.

For the time being består av to sammenstilte fotografier. I det venstre fotografiets forgrunn fremtrer skyggen av en blomsterkvast, plassert i et glass med en utstikker. I bakgrunnen ser man en grønnmalt vegg med et kunstverk, der fargene henter assosiasjoner til grønt bladverk, et lyseblått artefakt og en lakserosa- og hvitstripet vegg. I dette billedrommet er det umiddelbart levende og organiske elementet kun representert gjennom sin skyggeeksistens. Blomstergrenen og dens arm strekker seg diagonalt over veggen og kunstverket som en mørkere silhuett.

Samtidig finnes et annet nærvær i rommet: personen som betrakter lys- og skyggespillet idet det oppstår, stille og varsomt, rett foran oss. Dette jeget, som betrakteren lett kan gjenkjenne seg i, kan plutselig bli fanget i tid og rom – gjennom tilstedeværelsen og de små oppvekkerne av det estetisk vakre og sårbare ved livet selv. Tilstedeværelsens magi.

I fotografiet til høyre ser man skyggene av et ansikt i profil, vendt mot et vinduslandskap filtrert gjennom smale striper, som kan minne om en markise. Skyggene av det faktisk levende – mennesket og naturen – reflekteres i lyset mot en dørflate. Det levende er fanget her og nå, men vil i neste øyeblikk forsvinne.

Mariken Kramer benytter den fotografiske linsen på utsøkt vis gjennom skyggespillets dikotomi mellom nærvær og fravær. Hun synliggjør sårbarheten i den menneskelige eksistensen, som i samme øyeblikk den trer frem, også risikerer å opphøre. Vakkerheten uttrykkes nettopp gjennom skjørheten, i eksistensens evige spill mellom nuet og det forgjengelige.

Arbor

Arbor kommer fra latin og betyr tre. Verket viser to par hender i interaksjon med hverandre. Ett par hender griper fast rundt den andres håndledd, mens det andre paret strekker seg høyt i været. De støttegivende hendene muliggjør at det andre paret kan strekke seg sterkere, rettere og høyere. Hendene kan slik sett sees på som treets intrikate struktur av grener og bladverk, og vise til nye skudd, aktiv vekst og tilblivelse i livets prosess.

I den kroppslige, skulpturelle iscenesettelsen kan det også trekkes paralleller til arkitektoniske byggverk, der intrikat samarbeid skaper strukturell stabilitet og uendelige mulighetsrom.

TORUNN SKJELLAND

I Torunn Skjellands malerier settes natur og kultur opp mot hverandre. Hvert verk har sitt utspring i en fysisk, levd erfaring, fanget gjennom den fotografiske linsen og deretter bearbeidet malerisk av kunstneren selv. De visuelle inntrykkene abstraheres og forenkles fra sine fotografiske belegg, før de fargestemmes i en bevisst og kontrollert koloritt.

Sashas Place, Paris

I Sashas Place, Paris trekkes blikket mot det estetisk vakre og sobert lakserosafargede rommet med store vindusflater. Midtpartiet rommer det som en gang fremstod som en grønn oase eller lunge. Komplementærfargene i duse røde- og grønntoner står i en sanselig kontrast, på samme måte som de viltvoksende, organiske bladene presses mot arkitekturens stramme rammer.

Ved første øyekast fanges man av det estetisk tiltalende, men ved nærmere betraktning avdekkes et mer sårbart og melankolsk motiv. Et rotvelt har funnet sted i det som var ment å være et integrert naturlandskap i den moderne arkitekturen. Det grønne, frie og levende er flyttet inn i en ny kontekst, men fangenskapet har fratatt treet livsbetingelsene det trengte. Røttene har ikke fått næring nok. Rundt det veltede og døende treet finnes fortsatt mindre planter og levende bunndekke, men prakttreet har ikke overlevd.

Motivet fungerer som en stille kommentar til menneskets forhold til naturen – til spenningsfeltet mellom natur- og kulturlandskap – og reflekterer over sårbarheten til de viltvoksende trærne vi selv er så grunnleggende avhengige av. Til tross for vår verdsetting av det grønne og frie, har vi en tendens til å trekke naturen inn i nye, kontrollerte sammenhenger. Selv med gode intensjoner risikerer vi å begå overgrep mot dens egen værensform.

The Lobster Party, Kapp Verde

Tittelen The Lobster Party henviser til skyggespillets nesten kløraktige former fra de gedigne palmene, projisert mot store, moderne – og samtidig påfallende ensomme – kvadratiske bygninger. Fargepaletten viderefører uttrykket fra Sashas Place, men her domineres arkitekturen av en svak grønn tone, brutt av palmenes mørkegrønne skyggespill. En lakserosafarget dør trer diskret frem som kontrast, mens en sterkere rødtone videreføres i bygninger på motsatt side av gaten.

Her er det de menneskeskapte strukturene som fremstår som sårbare og golde, nærmest uten spor av organisk liv. Trærne eksisterer, men er henvist til kantsoner langs veien. Det er skyggespillets bevegelige bladverk som gir rommet et snev av menneskelig nerve og nærhet – et paradoks i møte med den strenge arkitekturen. Verket reiser spørsmål om hvilken arkitektur som skapes, og hvordan både fysiske og mentale rom oppleves.

The Camping, Namibia

I The Camping, Namibia vekker tittelen motstridende assosiasjoner. De runde, organiske steinformasjonene kan ved første øyeblikk oppleves som myke og inviterende, men rommer samtidig en rå styrke og tyngde. Slik fremheves naturens iboende motstandskraft i relasjon til menneskets egen natur, på et delikat og subtilt vis.

Tekst av Hilde Hernes, kurator og kunstnerisk ansvarlig i Galleri Light On.

Anne Thomassen, Jeg ser

Utstillingen inviterer betrakteren til refleksjon rundt det ytre og indre landskap med fokus på ivaretakelsen. I likhet med leiren som hun former, formuleres tanker om det sirkulære i naturen, det være seg skog, fjell og den menneskelige væremåte.

"Vi legger ofte ikke merke til endringer før det er for sent, og vi ser ikke konsekvensene av inngrep i naturen før etter at de har skjedd.»

Anne Thomassen

I utstillingen vises frittstående skulpturer, relieffer og krukker. Thomassen er innkjøpt i flere museer i Norge, som KODE i Bergen og Nasjonalmuseet i Oslo. I 2024 mottok Thomassen i et 10-årig arbeidsstipend.

Foto: Thomassen, Sandhornet.

Velkommen til vernissage fredag 20. mars, kl. 18.00.
Utstillingen står tom. søndag 12. april, kl. 16.00.

Anne Thomassen, Jeg ser,

20. mars – 12. april.

I denne utstillingen gis man tre innganger til hvordan Anne Thomassen jobber konseptuelt med keramikken mellom håndflatene. Gjennomgangstematikken dreier seg rundt vårt eget forhold til verden vi bor i som innbyr til ettertanke og mulige holdningsendringer.

Steder jeg har vært. Steder som betyr noe (frittstående skulpturer)

De frittstående skulpturelle arbeidene forfører oss med første øyekast med dens abstrakte formspråk, og dens innbydende maleriske effekt via dens flytende, rennende, glasur. Fargesammensetningene vitner om bevisste fargerelasjoner.

Fjellkjeder, rennende vann eller fastfrosset is, skråninger, skog og spor av noe organisk grønt. Kunsthistorisk sett representerer fjellet noe stabilt og varig. Fjellet viser til tryggheten vi mennesker kan forholde oss til i urolige tider. Derimot viser disse landskapene til noe mer; i disse sammenslås Anne Thomassens glede over å være ute i naturen, den mektige kraften som er større enn oss selv, en tilknytning og tilhørighet særlig i urolige tider men også en form for frihet. Samtidig bærer de skulpturelle landskapene i seg sin egen død. De snakker om naturlandskap som blir forskjøvet, forminsket eller utradert, da områdene skal benyttes til annet enn å være frie i seg selv. De ulike naturfragmentene viser til seg selv, men er óg tidsvitner om forsvinnende steder.

Arbeidene tar utgangspunkt i steder Thomassen har vært, som har en historie eller snakker til henne. De er hentet fra ulike landskap i Nord-Norge, østlandet, der hun bor ved Østmarka, hvor hun har vandret mye. Flere av arbeidene er konkrete steder. Hun sier selv: «Vi legger ofte ikke merke til endringer før det er for sent, og vi ser ikke konsekvensene av inngrep i naturen før etter at de har skjedd.» Fjorden er en kommentar til hvordan Oslofjorden har utviklet seg. Dette kan man se også i andre fjorder der det dumpes avfall.

Leire er natur i seg selv og mange av hennes verk knytter seg til det. Langsomheten gjør at tankearbeidet utvikler seg underveis i samspill med materialet. Med serien Steder jeg har vært. Steder som betyr noe ønsker Thomassen å bevare noe verdifullt. Nylagde verk vises i hennes pågående serie.

Landskapene (vegghengte relieffer)

Anne Thomassen interesserer seg for utforskning av farge og fargekombinasjoner. Dette kommer til uttrykk på ulike måter i verkene hennes.

I hennes vegghengte landskap er fargekombinasjonene tatt utgangspunkt i bevisste forlegg, det være seg observasjoner hun har gjort seg av farger sett fra høydedrag i flyturer. Distanse til fargefelt er gjennomgående i disse landskapsrelieffene. Forleggene består gjerne av mobilfotoer tatt fra luften eller fargefelt som kartlegges i akvareller etter hjemkomst.

Krukkene:

Krukken er en arkéform i keramikkens historie. Der man i oldtidens krukker kunne avlese mytologiske fortellinger, forholder Thomassen seg til krukkens form som et blankt lerret. Den runde kroppen med den som oftest smale halsen er transformert til en rettvinklet base i vår samtidskontekst. Der krukkene tidligere hadde funksjonen av å holde vin, vann eller oljer, er dagens krukker mer fristilt en bestemt funksjon. Hun bruker hendene til å forme de enkle krukkene, de håndbygges, som igjen medfører variasjoner og særpreg i hver og enkelt av dem.

Det Thomassen for øvrig er opptatt av i sine krukker er friheten til å eksperimentere med fargesammensetninger, hvor hun gjerne sammenblander nye, mer - eller mindre kontrastfylte farger - enn i sine landskap. Oldtidens narrativer er erstattet med fargelek og utforskning på krukkens rektangulære blanke lerret.

Ground control (vegghengte sirkulære relieffer)

«Ground control» er en nylaget serie til denne utstillingen, inspirert av David Bowie og hans siste album Black star. Her fabulerer Thomassen rundt absurditeten i dagens samfunn som dras i feil retning, med Musk som vil til Mars samtidig som alt her på jorda glemmes ivaretakelse. I likhet med Steder jeg har vært. Steder som betyr noe og Landskap, dras fokuset tilbake til jorden her og nå, vår egen natur som besudles, drives rovdrift på og dessverre ignoreres.

Gjennomgående i Anne Thomassens verk er hennes fokus på ivaretakelsen – og ikke minst oppmerksomheten på naturen. I likhet med leiren som hun former i sine hender, formuleres tanker om det sirkulære i naturen, det være seg skog, fjell og den menneskelige væremåte.

Hilde Hernes, kurator og kunstnerisk ansvarlig i LIGHT ON

Solveig Bergene, Lobopodia

Med sine sarte, delikate og konsise maleriske penselstrøk åpner Bergene det todimensjonale billedrommet med en tilnærmet kaleidoskopisk effekt, hvor man trer inn i en magisk verden hvor naturvitenskap og fantasi sammenblandes med levende planter og organismer.

Der man ved første øyekast dras mot den strukturerte symmetrien, legger man ved nærmere ettersyn merke til de små forskjellene av nyanser som lever og puster mer fritt innenfor billedrommets helhetlige ordenen.

Utstillingstittelen Lobopodia henviser til et lite utdødd leddyr, kalt for lobopoder fra Kambrium, Bergene lot seg fascinere av og benyttes i hennes diptykon.

Bergene bygger opp sine geometrisk-ladede billedrom ved bruk av akvarell, gouache og fargeblyant, som oftest utarbeides i monumental format på tykke 640grams bomullspapirer som tåler en støyt.

Derimot ville en enkel dråpe vann for mye på penselen ha destruert den optiske illusjonen. Med en egen ro og særdeles teknisk dyktighet lar Bergene oss fortrylle og vi trekkes inn i en ny virkelighet.

Hilde Hernes, kurator og kunstnerisk ansvarlig i LIGHT ON.

Vernissage: Fredag 20. februar, kl. 18.00.

Utstillingen står tom. søndag 15. mars, kl. 16.00.

Foto: Solveig Bergene.

Solveig Bergene, Lobopodia,

20. februar - 15. mars.

Solveig Bergene pusher grensene for både akvarellen og det tegneriske mediet ved at hun ofte jobber i monumentale format. Arbeidene krever tid, ro og konsentrasjon av kunstneren, og de tillater ikke å bli pushet. Slik sett bærer arbeidene i seg en form for motstand, og en styrke på vegne av mediene.

Håndverket settes i fokus; det å skape krever tid.

Derimot lager Bergene også artist books. Disse bærer i seg letthet, frihet og pust på en annen måte. Disse akvarellene er mer løselige tankeskisser hvor man kan se den korte veien mellom tanken til hånden. Disse kan også sees på som selvstendige arbeider.

Jeg valgte Solveig Bergene til denne første utstillingen da hun representerer det jeg håper dette samtidskunstgalleriet også vil by på; Kunstnere med et solid håndverk og som utforsker mediet.

Personlig blir jeg slått av det mektige i Bergenes monumentale, men óg så sarte og delikate finurlige - og fascinerende drømmeaktige verden.

Sammenblandingen av de formale kvalitetene med det kaleidoskopiske blikket og fargekonstellasjonene, den innholdsmessige verdenen som «åpner opp» vår forestillingsevne og fører til undring og refleksjon.

Arbeidene til Bergene minner oss på noe særdeles viktig i dagens samfunn,

som nærmest er gjennomsyret av effektivisering i alle ledd;

-       de kan hjelpe oss til å stoppe opp, puste og betrakte i ro og mak.

På lik måte som hun rolig og nitidig tegner hver lille strek, eller fører den myke penselen over tykke arket, kan vi som betraktere la øynene rolig bevege seg fra den ene lille detaljen til den neste.

Fantasien vår kan få «et fritt spillerom» - ved de ulike figurasjonene fremfor oss! Vi kan «la oss forføre» -  av de delikate fargekonstellasjoner som springer ut fremfor øynene våre.

Nå åpner straks utstillingen LOBOPODIA – som i hovedsak viser to verk (!)

Ett monumentalt diptykon som bærer utstillingtittelens navn Lobopodia. Tittelen henviser til et lite utdødd leddyr, lobopoder fra tidsperioden Kambrium, som Bergene lot seg fascinere av og kan skimtes i hennes monumentale verk.

Vi viser også et helt nytt mellomstort verk i blåtoner, dette uten tittel, hvor man kan undre seg over hva slags skapninger som fremtrer fremfor oss og med hvilke nyanser.

I tillegg stiller vi ut noen artist books hvor vi kan se Bergenes fabuleringer rundt sine originalverk; her leker hun seg via fordreininger og testinger i fargenyanser.

Få, men mektige verk stilles ut i denne første utstillingen. Derimot med fokus på det nedlagte håndverket som taler om undring og kontemplasjon, styrke og ro.

Et stort gratulerer til Solveig Bergene og hennes Lobopodia.

Hilde Hernes, kurator og kunstnerisk ansvarlig i Galleri Light On.