Vernissage fredag 16. oktober!

· Suvi Nieminen & Elin Brissman

· Velkommen!

· Vernissage fredag 16. oktober! · Suvi Nieminen & Elin Brissman · Velkommen! ·

OTHELIA ENGELSTAD

& IVER LENNARTSON NOEM

Irrganger

Utstillingen Irrganger beveger seg inn i menneskets psykologiske mørke, men gjør det med et lettere og mer lavmælt uttrykk. Tittelen vitner om en form for villfarelse, gjerne knyttet til fortvilelse og frustrasjon over å ha kommet bort fra seg selv. Det kroppslige og mentale spiller ikke alltid på lag, og resultatet kan være handlinger som oppleves mer eller mindre ufrivillige. Ordet irrganger betegner rett og slett en vanskelig vei hvor man lett går seg vill.

Å være villfaren, miste seg selv eller male seg inn i et hjørne er en del av det å være menneske. De fleste av oss har erfaring med hvordan tankene kan spinne av gårde, mens kroppen så vidt klarer å holde følge. Andre ganger befinner vi oss i den motsatte enden av skalaen, der tunge tanker gjør kroppen nærmest ubevegelig, og hvor selv dagslyset kan virke fjernt. I Irrganger knytter verkene seg til slike menneskelige tilstander, gjerne med dagligdagse små gjøremål som pekere på større komplekse spørsmål. Det foruroligende ligger subtilt og ulmer under overflaten.

Til tross for at begge kunstnerne utforsker menneskelige irrganger, kommer dette til uttrykk på svært forskjellige måter. Othelia Engelstad trekker oss inn i en gjenkjennelig hverdagslighet gjennom sine forenklede svart-hvitt-komposisjoner med klær henslengt over stoler. Hva forteller dette om oss, om klærne, eller mer spesifikt om personen som nettopp har tatt dem av seg? Engelstads grafiske tresnitt åpner opp på nydelig og subtilt vis for flere tolkningsrom. Relasjonen mellom klær og stoler peker både mot menneskelig væren og våre relasjoner til hverandre. Kunsthistorisk kan verkene også assosieres med portrettkunsten, gjennom tekstilenes mer eller mindre ubevisste draperinger.

Iver Lennartson Noem arbeider derimot i tegneblyantens gråskala. På sitt underfundige vis skildrer han hodeløse menneskeskikkelser sammenstilt med gjenstander og artefakter som formidler ulike historier, som på sitt vis forsøker å gjøre sitt beste. På sine store føtter trasker disse skikkelsene gjennom livet, bærende på erfaringer og etterlatenskaper. I denne utstillingen settes menneskets små fristelser, våre daglige kaffekopper, opp mot behovet for å stelle pent med omgivelsene rundt oss. Gjennom disse hverdagslige handlingene reises spørsmål om bærekraft, omsorg og ansvar. Noem har arbeidet med disse funderende figurene over lang tid, og iscenesetter dem med et imponerende refleksjonsnivå.

En underliggende rød tråd hos både Engelstad og Noem er den narrative fortellingen. På ulike måter viser de små historier om hvordan det er å være menneske, i all sin forunderlighet, men også i sin dypeste fortvilelse. Verkene balanserer mellom det humoristiske og det melankolske, mellom fantasi, ensomhet og stillhet.

Irrganger består av grafiske tresnitt i svart-hvitt av Othelia Engelstad og tegninger i gråskala av Iver Lennartson Noem. Vi er stolte av å kunne vise nylagde verker.

Hilde Hernes, kurator og kunstnerisk ansvarlig hos HJØRNET samtidskunstgalleri.

Varmt velkommen til vernissage fredag 25. september, kl. 18.00!

Utstillingen står til og med lørdag 10. oktober kl. 22.00.

Utstillingen kan sees i Hjørnet galleri, plassert hos Hjørnet og følger deres åpningstider

(Neuberggata 9b);

Fredager: kl. 18.30-22.00.
Lørdager: kl. 11.00-16.00 & 19.00-22.00

***

Foto, øverst:

Othelia Engelstad: Stol - 5, 28 X 38 cm, tresnitt.

Foto, nederst:

Iver Lennartson Noem, Mindre enn tre, 45 X 55 cm, gråblyant på naturfarget papir.

OTHELIA ENGELSTAD & IVER LENNARTSON NOEM

Irrganger

OTHELIA ENGELSTAD

Othelia Engelstad (f. 1998) jobber med tresnitt med gjenkjennelige motiver som trekker oss rett inn i det hverdagslige. I billedrommene sees avkledde bukser og skjorter som enten ligger fint foldet sammen eller løselig henslengt på en stol etter å ha vært i bruk. Hva er det vi betrakter? Billedrommene viser en gjenkjennbar hjemlig scene, hvor man tar av seg klærne etter en dag på arbeidet eller til kvelds. Hos de fleste av oss enten kastes de skitne klærne i skittentøyskurven, slenges på gulvet eller som her på en stol. Derimot er det andre som nitidig bretter klærne sine med varsomhet før de legges bort. Det er flere berøringspunkter rundt de menneskelige irrgangene her.

Ved å se på hvordan klærne behandles og tas vare på etter bruk, uttrykkes ikke bare holdningene og verdiene til denne personen som har hatt de på. Klærne forteller også om dagsformen til personen. Der de fleste av oss fra ung alder får beskjed om at man bør ta vare på sine klær, verdsette disse slik at de får et lengre liv, er det de som også streber med å ta vare på seg selv. Hvis hverdagen er vanskelig å bære, hva da med alle de små gjøremålene som hoper seg opp som å brette klærne pent sammen på en stol. En filleting for mange som derimot kan by på en større anstrengelse. Og hva om klesbunken vokser seg større og større.

Begrepet maskering brukes ofte om hvordan mennesker skjuler egne utfordringer bak en velholdt fasade. Der man tidligere var opptatt av å holde på fasaden, er det stadig flere som i dag er villige til å åpne opp og å dele dagligdagse utfordringer. Slike samtaler kan skape fellesskap og minne oss på at vi ikke står alene. Othelia Engelstad gjør nettopp dette. Gjennom vakre og stilrene tresnitt formidler Engelsen på sitt særegne såre vis om perioder i livet der man har følt seg litt på utsiden av det normale, som å befinne seg i limbo. Klærne på stolene kan slik sett forstås som ulike tilstander av utilpasshet.

Legg også merke til hvordan plaggenes plassering endrer relasjonen mellom orden og uorden. Noen klær er nøysomt brettet, andre ligger tilfeldig henslengt. Små forskjeller som kan leses som ulike stemninger eller livssituasjoner. Til tross for at motivkretsen blir repetert, betyr ikke repetisjonen en likhet snarere enn annerledeshet; relasjonen mellom stol og klær vitner om et nytt og annerledes menneskeliv. Ved den gjentakende relasjonen vises nok en historie som er verdt å bli lyttet til samtidig som den skiller seg fra sin neste. I dette ligger det også et mulig potensial av håp.

IVER LENNARTSON NOEM

Iver Lennartson Noem (f. 2000) benytter seg av gråblyanten til å fange den menneskelige tilstanden på sin helt unike måte; I motivene har han abstrahert ned menneskets form til kun å bestå av noen store aktive føtter og hender holdt sammen med en nærmest fraværende kropp. Disse holder i ulike gjenstander eller utfører ulike gjerninger, som skaper et bilde på hvordan vi mennesker forholder oss til vår omverden. Tegningene er utført med den myke blyantens nitidige streker, som gir billedrommet en dempet og delikat gråskala. For hvordan definere et menneske om ikke via de bevisste og ubevisste tingene vi foretar oss; våre tanker, handlinger og tidligere erfaringer.

Siden antikken har mennesket gjerne blitt forstått som et tenkende og fornuftig vesen, adskilt fra planter og dyr. Kanskje er det nettopp derfor Noem fremhever de allmenne fellestrekkene hos oss mennesker først som handlende vesener, før grubleriene uttrykkes og ikke minst hvordan vi derigjennom forholder oss til virkeligheten. Ved første øyekast kan figurene virke merkverdige. Hvor er hodet eller ansiktet? Men kanskje nettopp er dette poenget? Noem lar handlingene definere mennesket. Erfaringene, refleksjonene og valgene er allerede nedfelt i kroppsspråket. Den menneskelige fornuften er allerede ivevd denne skikkelsen, som funderende, snublende, beveger seg gjennom livet.

Hva er det Noem gjør i sine billedrom om ikke å forholde seg til den kunsthistoriske portrettgenren. Mer spesifikt sees assosiasjoner til den tidligere monumenttradisjonen hvor menneskene skulle avbildes med relevante attributter, som maleren med paletten eller forfatteren med boken eller pennen. I stedet skaper Noem en fortrolighet til figurene sine, der historiene deres antydes gjennom gjenstandene de holder eller omgir seg med, det være seg en uskyldig klump med jord i den ene hånden sammenstilt med en uskyldig kopp kaffe i den andre. På denne måten iscenesetter han sider ved den samtidige menneskelige erfaringen på en lettfattelig, humoristisk og underfundig måte; et menneske som både er opptatt av å ta vare på miljøet og det grønne samtidig som det trenger sin vanlige dose med kaffe. Underliggende stilles spørsmål rundt hva det vil si å ivareta noe, på ulike plan, enten det dreier seg om det faktiske mennesket selv, sin omkringliggende tilværelse eller større komplekse tilstander av mikro og makrokosmos. Menneskene fremviser en form for sårbarhet og underfundighet, nettopp i sin balansering av det å stå med føttene i ulike leire - som er ganske så gjenkjennelig i dagens samfunn.

Ved bruk av sin lekne tegneriske stil leder han betrakterne til fornøyelse, men og til dypere refleksjon. Med et kvassere uttrykk i billedrommene ville betrakterne muligens ha blitt skremt og følt avstand mot figurene. Genistreken er nettopp godheten og varmen som skapes i tiltroen til disse småforkvaklede menneskefigurene med deres hodebry, som nettopp viser balanseringen av de ulike artefakter. I møtet med disse småforkvaklede figurene oppstår en form for gjenkjennelse. Vi kjenner igjen våre egne motsigelser, bekymringer og forsøk på å finne balanse i hverdagen.

Tekst av Hilde Hernes, kunsthistoriker og kurator hos Hjørnet.

K. C. Tidemand

Harmoniske inkongruenter: væren og materialitet.

K. C. Tidemand (f. 1988, Oslo) trekker oss inn i et detaljrikt billedspråk der farge og form samspiller i komplekse, labyrintiske strukturer. På avstand fremstår verkene som harmoniske komposisjoner, mens de på nært hold avslører et intrikat nettverk av detaljer, forbindelser og teknologilignende systemer.

Harmoniske inkongruenter er en konstruert tittel som rommer en iboende motsetning. På den ene siden viser den til det harmoniske, uttrykt gjennom bevegelige, forgrenede strukturer som minner om labyrinter. På den andre siden peker den mot menneskelig feilbarlighet og de bruddene som oppstår i streben etter det ufeilbarlige. De tilsynelatende perfekte formene brytes av små «glitcher» og uregelmessigheter som tilfører verkene karakter, liv og menneskelighet. Slik synliggjøres spenningen mellom orden og avvik, kontroll og lek. Gjennom dette utforsker Tidemand forholdet mellom presisjon og feilbarlighet, både i teknologiske systemer og i menneskelig erfaring.

Utstillingen omfatter både malerier, akvareller, blandingsteknikker og broderier. Til tross for variasjonen i uttrykk og materialer, preges verkene av den samme sansen for detaljer og det håndverksmessige nærværet. Verkene inviterer til refleksjon over vår moderne tilværelse, samtidig som de åpner for frie assosiasjoner. I balansen mellom det stramme og det lekne utvikler Tidemand et billedspråk som er både teknologisk, poetisk og dypt menneskelig.

Hilde Hernes, kurator og kunstnerisk ansvarlig hos HJØRNET samtidskunstgalleri.

Varmt velkommen til vernissage fredag 4. september, kl. 18.00!

Utstillingen står til og med lørdag 19. september kl. 22.00.

Utstillingen kan sees i Hjørnet galleri, plassert hos Hjørnet og følger deres åpningstider

(Neuberggata 9b);

Fredager: kl. 18.30-22.00.
Lørdager: kl. 11.00-16.00 & 19.00-22.00

***

Foto, øverst:

K. C. Tidemand: E-4-24, Tusj, tråd og stifter på broderingsvev med metallheng, 33 X 70 X 15 cm.

Foto, nederst:

K. C. Tidemand: N-4RO, Broderingstråd på broderivev, 100 X 47 cm.

K. C. Tidemand.

Harmoniske inkongruenter: væren og materialitet.

K. C. Tidemand skaper nøyaktige fargerike billeduniverser, der hver farge er nøye valgt og inngår i en gjennomtenkt helhet. Hvis hennes arbeider hadde vært et orkester, ville fargene ha spilt førstefiolin. Derimot virker det som om fargene og formene er likeverdige partnere; begge er like nødvendige i oppbygningen av billedrommet. Billedflaten bygges opp av samspillet mellom de to bestanddelene farge og form. På avstand fremstår verkene som harmoniske konstellasjoner av geometriske former, farger og mønstre. Noen enkeltstående linjer og figurer i sterke farger trer tydeligere frem enn andre, uten at vi helt oppfatter innholdet, som i seg selv er interessant. Man kan, slik sett, nyte de abstrakte mønstrene og deres eget intrikate liv. Verkene inviterer betrakteren til å følge egne assosiasjonsrekker.

På nært hold åpner verket seg opp som et komplekst nettverk av små artefakter og forbindelser. Enkelte partier minner om forgrenede korridorsystemer, mens andre fremstår som flokete kretsløp der elementene flettes inn i hverandre. Verkene fremkaller assosiasjoner til planskisser, elektroniske rom med ledninger og kabler som tvinner seg gjennom hverandre. Der man gjerne assosierer maskinelle rom med farger i grått, hvitt og sort, er disse heller fargerike maskinelle labyrintene man møter i søtladne eller en dypere, varm fargepalett. I kontrast til å bli sett på avstand fremtrer nå alle de bittesmå nitidige detaljene, som vitner om et nedlagt arbeid utstrekt i tid. Her sees intrikate mønstre bestående av små detaljer, artefakter som nærmest beveger seg ved forgreninger inn i hverandre, som virker å forholde seg til de andre eksisterende elementene på utsøkt vis – lik en harmonisk kommunikasjon hvor alle stemmer blir hørt. Men er det egentlig slik? Noe er på spill.

Der det ved første øyekast ser ut som om de eksisterende elementene jobber sammen i harmoni, dukker det derimot opp små skjønnhetsfeil eller avvik som rokker ved dette. Tittelen Harmoniske inkongruenter er et konstruert ord som bærer i seg en motstridenhet eller et uomtvistelig spenningsforhold: på den ene siden viser tittelen til det harmoniske representert ved den bevegelige labyrinten, men også disse små feilaktighetene som på sitt vis skaper liv. Den menneskelige feilbarligheten kommer til syne midt i verkets streben etter det ufeilbarlige. Tidemand skaper oppdiktede tekniske systemer, der harde linjer og systemer brytes opp av farger og lekne elementer, som bevisst inkluderer "glitcher" – feil som gir verkene skjønnhet og karakter.

Selv om Tidemand arbeider i ulike medier, fra olje på lerret og akvarell til broderi og blandingsteknikker, løper én tydelig tråd gjennom kunstnerskapet: de detaljerte, labyrintiske formene. Den kontrollerte forskningen og vitenskapen står opp imot den menneskelige leken. Det stramme, nitidige og kontrollerte versus de små avvikene der det frie puster og leker. Tidemand drar selv koblinger mellom struktur og frihet til teknologi og hverdagslig modernitet gjennom kunstverk som balanserer presisjon og menneskelig feilbarlighet.

Verkene hennes kan også leses i lys av spenningen mellom det apollinske og det dionysiske; mellom orden og drifter, kontroll og begjær. Spenningsforholdet representeres her ved solguden Apollons ro og harmoni som kontrasteres ved vinguden Dionysos sin villskap som derigjennom skaper avvik. Slik sett kan kanskje Tidemands arbeider være speilbilder av vårt eget daglige hverdagsliv; en liten påminnelse om de stramme rammene og kravene vi setter til oss selv og hva slags verdier vi forholder oss til. Samtidig minner verkene oss om at det alltid oppstår små forskyvninger underveis, hvor vi mennesker ikke alltid klarer å levere til alle våre oppførte krav, selv om vi gjerne ønsker det. Samtidig er det deilig hvordan den søtladne fargepaletten nærmest forteller oss at det ikke er så farlig om man ikke leverer på alt, eller hvordan den mørkere fargepaletten både virker tryggende og støttende. Billedrommene kan, slik sett, leses som våre egne speilbilder.

Nærværet er et sentralt element i alle K. C. Tidemands arbeider, og det er kanskje derfor de treffer eller taler til oss. Tidsaspektet eller det håndverksmessige elementet iboende i alle hennes verker, enten det gjelder de maleriske eller tekstile arbeidene, krever en roligere puls. Gjennom de nitidige detaljene i plantegningene oppstår et nærvær mellom betrakteren og de fraværende, men samtidig dypt tilstedeværende hendene som har skapt disse billedrommene. En videre parallell til dette; hvis det kontrollerte hadde styrt billedrommet, hadde uttrykket mest trolig blitt stivt, kjølig og lite menneskelig. Det er nettopp de små skjevhetene i linjene og formene som tilfører lagene av det menneskelige som nettopp gjør at de puster. De små avvikene underbygger igjen det menneskelige nærværet, og holder billedrommene indirekte sammen med selve den håndverksmessige utførelsen av det.

Verkene til K. C. Tidemand innbyr til refleksjon og er tvetydige; de kan nytes formalt sett ved deres farger, former og deres håndverksmessige egenart, innholdsmessig kan de leses i lys av menneskets relasjoner knyttet til den vitenskapelige moderne verden eller trekke parallell mellom billedrommets indre kamper til vår egen menneskelige eksistens. Ikke minst står verkene der åpne og spørrende fremfor oss, og innbyr til frie assosiasjoner på sitt vis med sin lekenhet og frie brudd. I spenningen mellom kontroll og avvik, presisjon og lek, utvikler Tidemand et billedspråk som både er teknologisk og dypt menneskelig. Verkene gir ingen entydige svar, men åpner rom for refleksjon, undring og frie assosiasjoner. Nettopp derfor fortsetter de å virke også etter at betrakteren har forlatt dem.

Tekst av Hilde Hernes, kurator og kunstnerisk ansvarlig i Hjørnet galleri.

HJØRNET galleri www.lighton.no / post@oficiotek.no / Neuberggata 9b, 0367 Oslo

Ottar Karlsen & Kachun Lay,

Sammenfiltringer

Billedkunstnerne Ottar Karlsen (f. 1982, Hammerfest) og Kachun Lay (f. 1989, Lillesand) jobber begge med materiale som kretser rundt natur, menneskelig væren og forholdet mellom mennesket og omverdenen. Gjennom ulike kunstneriske uttrykksformer stiller de direkte – og indirekte spørsmål rundt vår menneskelige væremåte, verdier og holdninger som åpner opp for refleksjon og nye mulighetsrom.

Utstillingstittelen Sammenfiltringer viser til forbindelser, relasjoner og forhold som er tett viklet inn i hverandre. Hos begge kunstnerne står naturen sentralt, men de nærmer seg temaet på ulike måter. Karlsen utforsker spenningen mellom bilde og tekst, stiller seg undrende og utfordrende til våre forestillinger om verdier, holdninger og samfunn. Lay retter oppmerksomheten mot steinen som materiale og fenomen, og undersøker dens egenart, historie og verdi utover menneskers økonomiske interesser og ressursutnyttelse. Felles for kunstnerskapene er en interesse for det som ofte overses i en travel hverdag. Gjennom verkene åpnes rom for undring, ettertanke og nye perspektiver på forholdet mellom menneske og natur.

I Sammenfiltringer viser Ottar Karlsen blyanttegninger i stort format samt collager i mindre format. Kachun Lay presenterer et utvalg skulpturer i ulike størrelser, til vegg, sokkel og oppheng. Utstillingen viser nylagde arbeider av begge kunstnerne.

Hilde Hernes, kurator og kunstnerisk ansvarlig i HJØRNET samtidskunstgalleri (tidl. Light On).

Varmt velkommen til vernissage fredag 14. august, kl. 18.00!

Utstillingen står til og med søndag 30. august kl. 16.00.

Utstillingen kan sees i Hjørnet galleri, plassert hos Hjørnet og følger deres åpningstider

(Neuberggata 9b);

Fredager: kl. 18.30-22.00.
Lørdager: kl. 11.00-16.00.
Søndager: kl. 11.00-16.00.

***

Foto, øverst:

Ottar Karlsen, Discover the benefits, 2026. Blyant på papir. 99x 87 cm.

Foto, nederst:

Kachun Lay, Folding Circle I (After Gustav Vigeland), 2023. Gips, benlim, pigmenter, kalk. 35 × 37 × 5 cm.

‍ ‍SAMMENFILTRINGER 14. august – 30. august 2026

‍ ‍

Ottar Karlsen

Ottar Karlsen arbeider med store, nitidige gråblyanttegninger som kombinerer tekst og bilde på uventede måter, en del av en serie han begynte med i 2019. Motivene henter ofte inspirasjon fra natur og kultur, mens tekstfragmentene er lånt fra politiske taler, reklamer eller selvutviklingslitteratur. I Karlsens arbeider oppstår det gjerne et spenningsforhold mellom det vi leser og det vi ser. Der tekst og bilde tradisjonelt brukes for å understøtte hverandre, skaper Karlsen motsetninger og forskyvninger. Resultatet er verk som utfordrer etablerte oppfatninger og åpner for flere mulige tolkninger.

‍ ‍

Gjennom denne sammenstillingen retter kunstneren oppmerksomheten mot språket og bildene som omgir oss i hverdagen. Vi møter daglig et stort antall bilder med diverse budskap vi sjelden stopper opp ved eller undersøker nærmere. Karlsen løfter disse ytringene ut av sine opprinnelige sammenhenger og presenterer dem på nytt, slik at de kan sees med et mer kritisk blikk.

‍

Verkene inviterer betrakteren til refleksjon over egne holdninger, verdier og handlingsmønstre. De kan oppleves både fascinerende, urovekkende og humoristiske, avhengig av hvilke erfaringer og perspektiver man bringer med seg inn i møtet med dem.

‍ ‍

Blyanttegningen Discover the benefits of getting dirt under your fingernails (2026), viser et større åpent billedfelt med gråskravert himmel med noen få skjøre palmer. Titteltekstene Karlsen bevisst benytter seg av plasserer retorisk sett ansvaret hos individet, samtidig som tekstene ofte formidler komplekse spørsmål gjennom enkle slagord. Slik sett fungerer de som en form for propaganda. Men der propagandaen gjerne formidler koder for enkle handlingsvalg, som det gode mot det onde, det kloke mot det dumme, åpner verkene hans opp for et tvilsrom ettersom sammenstillingen av motiv og tekst ikke gir et entydig svar. Dette resulterer i en uklarhet i hva avsenderen ønsker å oppnå. Arbeidene til Karlsen springer ut av hans egne blandede følelser av håp, maktesløshet og frustrasjon i møte med avstanden mellom politiske ambisjoner og den reelle situasjonen for klima i dag. Verket Ask yourself: Am I really happy? (2026) utviser sårbarhet, med en spørsmålsstilling som kontrasteres med tegn på skogbranner og miljøutfordringer. Mennesket selv dras inn i den større sirkulære ligningen. Ottar Karlsen skaper rom for ettertanke omkring hvordan språk, bilder og ideer former vår forståelse av verden, samtidig som arbeidene hans utfordrer oss og muligens ber oss betraktere om å ta stilling.

‍ ‍

Karlsen stiller også ut fargesterke collager i mindre format, der han benytter den samme metodikken som i tegningene sine ved å sammenstille motstridende tekstfragmenter og bildemotiver.

‍

‍ ‍
‍

Kachun Lay

‍ ‍Kachun Lay er opptatt av naturen, og særlig av stein og bergarter. I arbeidene undersøker han steinens materialitet, historie og egenart, samt de lange tidsprosessene som har formet den. Oppmerksomheten rettes mot det vi ofte går forbi uten å legge merke til: strukturer, lag, farger og spor som har oppstått gjennom geologiske prosesser over svært lange tidsrom.

‍ ‍

Skulpturene er håndlaget og bygges opp lag for lag av materialer som kalkmørtel, gips, sand, naturpigmenter og animalsk lim. Arbeidsprosessen er både fysisk krevende og tidkrevende. Materialene eltes, formes, tørkes, slipes og poleres gjennom gjentatte arbeidsfaser før de får sitt endelige uttrykk.

‍ ‍

Resultatet er skulpturelle former som kan minne om steiner og geologiske formasjoner. De fremstår både kjente og fremmede på samme tid. De delikate lagene, linjene og fargespillene inviterer betrakteren til å undersøke materialenes overflater og detaljer på nært hold. Mange kan kjenne igjen fascinasjonen ved å finne en stein med et spesielt mønster eller en uvanlig farge, dens estetiske kvalitet. Der enkelte av verkene ligner steiner vi gjennom livet har holdt i hendene, ovale med et nærmest flytende fortryllende bevegelig fargemønster (Uten tittel, 2026), er andre verk formet tydeligere for hånd i sirkulære formasjoner som kan gi assosiasjoner til den sirkulære forbindelsen mellom menneske - og natur (Folding Circle 1: After Gustav Vigeland, 2023 eller Folding Circle 3: Chlorite Variety, 2026).

‍

Slike opplevelser danner også et bakteppe for Lays interesse for steinens materielle kvaliteter. For arbeidene blir pekere på bergarter forstått som bærere av tid, historie og forandring. Der stein og mineraler ofte vurderes ut fra nytteverdi eller økonomisk potensial, retter Lay oppmerksomheten mot deres egen eksistens og betydning. Bergartenes lagvise oppbygning kan også leses som en påminnelse om tidens gang og om hvordan erfaringer, hendelser og livsløp etterlater spor.

‍ ‍

Ifølge Kachun er arbeidene hans ofte inspirert av geologiske fenomener som folding, dvs. når jordskorpen bretter over seg selv over tid grunnet til platetektonikk, og skaper berg med sedimentære og metamorfe lag. Materie, varme, trykk og tid - dyp tid. Eller når mineraler trenger inn i biomasser slik som forsteining av treverk. Vi er mennesker, som barn av naturen, sier Lay, også trykket sammen med tilsvarende elementer. Hvor sannheten er at vi alle til slutt blir en fysisk del av steinen, berget og fjellene, på denne lille steinplaneten vi kaller hjem. Slik åpner verkene opp for refleksjon over både naturens og menneskets plass i større sammenhenger.

‍

Tekst av Hilde Hernes, kurator og kunstnerisk ansvarlig i Hjørnet galleri.

‍ ‍

HJØRNET galleri www.lighton.no / post@oficiotek.no / Neuberggata 9b, 0367 Oslo

‍ ‍

Solveig Øksendal, New Balance.

Solveig Ane Kirkaune Øksendal,

Melk og honning

«Det er noe med omsorgen i en kopp jeg liker assosiasjonene til, i forhold til utstillingen», sier Solveig Ane Kirkaune Øksendal om tittelen.

Her trer vi umiddelbart inn i Øksendals kunstneriske univers, hvor omsorg fungerer som en gjennomgående puls. I hennes arbeider møter vi mennesker som forsøker å holde om – andre, seg selv, det som glipper. I denne sirkelbevegelsen, hvor egenkjærlighet danner utgangspunktet, oppstår også muligheten for å bære hverandre.

Samtidig vibrerer det av noe uutalt i verkene. En understrøm av uro. I de monumentale blyanttegningene møter vi kvinneskikkelser foldet inn i seg selv; kropper i stillhet, men ikke i ro. De synes å forhandle med sine egne indre rom – på jakt etter balanse, etter en slags forsoning. Parallelt åpner akvarellene opp et annet blikk: hender som søker utover, som berører, holder, famler etter det som ikke lenger er der. Sammen danner arbeidene et komplekst menneskelig landskap – et væren sammensatt av brudd, lengsler og forsøk på helhet.

Hender som motiv har en lang kunsthistorisk tradisjon, men hos Øksendal er de både handlende og tilbakeholdte. De rommer en dobbelhet: styrke og sårbarhet, bevegelse og stillstand. Det er ikke bare det de gjør som er betydningsfullt, men det de ikke lenger kan gripe. Fraværet materialiserer seg i grepet. Hendene blir stående som stille vitnesbyrd om omsorg, kjærlighet og tap – om det som en gang var nært.

Med sin tydelige feministiske forankring kan Øksendal leses i dialog med kunstnere som Hannah Ryggen og Louise Bourgeois, hvor tekstil og kropp, hånd og handling, bærer både styrke og politisk kraft. Samtidig finnes det en gjenklang av Paula Regos kompromissløse fremstillinger av kvinnekroppen – i de ujålete positurene, i det direkte, nesten ubeskyttede nærværet. Øksendals figurer fremstår uten filter; ærlige, kroppslige, og befriende uanfektede av forskjønning.

Melk og honning peker mot noe både sanselig og eksistensielt. Det rommer forestillingen om varme hender som støtter, men også om kroppens egen evne til å romme – fysisk så vel som mentalt. En kopp med noe varmt: et bilde på det nære, det hverdagslige, det omsorgsfulle. Noe som holder.

I utstillingen presenterer Solveig Ane Kirkaune Øksendal to arbeider fra sin pågående yogaserie, utført i blyant, hvor ett er lagd stedsspesifikt til utstillingen i monumental skala. I tillegg vises et utvalg mindre akvareller av hender fra serien Mother and Child. Her trer relasjonen frem gjennom berøring og avstand – gjennom det som skulle deles, og det som er gått tapt. Flere av arbeidene er utført i forbindelse med utstillingen.

Hilde Hernes, kurator og kunstnerisk ansvarlig i LIGHT ON.

Varmt velkommen til vernissage fredag 22. mai kl. 18.00.

Forlenget utstillingsperiode: begynnelsen av julimåned 2026.

Samtidskunstgalleriet Hjørnet (tidl. Light On) har disse åpningstidene i utstillingsperioden:

Fredager: 18.30-22.00.

Lørdager: 11.00-22.00.

Søndager: 11.00-16.00.

Solveig Ane Kirkaune Øksendal, Melk og honning

22. mai - 14. juni.

Omsorg på ulike plan er et gjennomgående motiv i Solveig Øksendals monumentale tegninger. I utstillingen Melk og Honning trer dette frem med særlig tydelighet i to store blyantarbeider og en serie akvareller.

Høyt oppe på veggen strekker det seg et langstrakt verk i breddeformat, over 2 meter. I Shavasana møter vi en morsskikkelse som ligger halvt på ryggen, utstrakt over gulvet. Hun fremstår utmattet, iført løstsittende zebrabukser og med bare bryster. Med venstre arm støtter hun barnet varsomt mot ryggen og nedover langs babyens bleie samtidig som hånden er i yogaposisjon. Den andre hånden ligger åpen, vendt opp mot taket også i posisjon – som om hun er både hvilende og årvåken samtidig, klar til å gripe inn ved behov.

Kroppen hennes fremstår myk, varm og hengiven, fullstendig rettet mot den andres behov. Samtidig uttrykker den noe selvberoende og tilstrekkelig. Kroppen gjør det den skal: den hviler tungt på gulvet samtidig som den gir næring til det lille barnet som klamrer seg til det melkesprengte brystet. I motsetning til kunsthistoriske fremstillinger av Maria og Jesusbarnet – ofte ladet med opphøyet idealisme – river Øksendal ned det høystemte og erstatter det med en ujålete, direkte og hverdagslig tilstedeværelse. Nettopp denne kompromissløsheten er det som gir verkene deres kraft.

Blikket trekkes også mot barnet: det lille hodet presset inn i armkroken, hånden som instinktivt dytter mot brystet. Fremstillingen er så sanselig at man nesten kan kjenne den myke huden og de små fingrene. Øksendal skildrer noe universelt og gjenkjennelig – ikke det opphøyde, men det grunnleggende menneskelige.

Verket New Balance refererer, ifølge kunstneren, til en yogaposisjon der kroppen er krummet og armene griper rundt knærne mens ryggraden strekkes. Her kobles den intime, hverdagslige erfaringen med en bevissthet omkring egen kropp. Gjennom å ta vare på seg selv, antyder Øksendal, styrkes evnen til å ta vare på andre. Omsorg blir dermed både en ytre handling og en indre praksis.

Som feministisk kunstner plasserer Øksendal seg i en tradisjon av kvinnelige kunstnere som har utfordret og omskrevet etablerte bilder av kvinnekroppen. Hun bryter med idealiserte fremstillinger fra kunsthistorien og viderefører modernismens og samtidskunstens forskyvning fra religiøs til verdslig kontekst. Nakne, direkte skildringer av kropper og hender er sentrale motiver, behandlet gjennom både tegning, maleri og skulptur. I Øksendals praksis er det særlig den monumentale blyanttegningen som står i sentrum.

Der de nitidige tegningene retter blikket mot det nære – kroppen, relasjonen, egen omsorg – åpner akvarellene et rom mot det kollektive og globale. Her tematiseres krig og tap, men også sårbarhet og varsomhet, understøttet av akvarellens transparente og flyktige kvalitet. Pendelen i utstillingen beveger seg mellom det indre og det ytre, mellom mikro- og makroperspektiver.

I akvarellserien Mother and Child viderefører Øksendal dette spennet. Motivene viser voksenhender som omslutter et fravær – et tomrom der barnet en gang var. Serien ble påbegynt i forbindelse med folkemordet i Palestina og krigen i Gaza. I kontrast til de monumentale tegningene har Øksendal her valgt et mer oppløst, flytende uttrykk som forsterker verkets tematikk.

Som kunstneren selv beskriver det: «I en påstartet akvarellserie fokuserer jeg på intime nærbilder av hender. Serien Mother and Child er laget etter bilder av mødre som holder sine døde barn i Gaza, men gesten av omsorg – selve omfavnelsen – er det eneste som synes på papiret. Mer enn alt det groteske ønsker jeg å fokusere på den universelle likheten og ømheten i denne relasjonen.» Flere nye akvareller er laget til utstillingen, supplert med tidligere arbeider.

I Melk og Honning fremstår omsorg som et grunnleggende menneskelig trekk – kroppslig, relasjonelt og politisk. Gjennom sine verk åpner Solveig Øksendal for en refleksjon over nærhet, avhengighet og styrke – både i det intime og i det globale.

Tekst av Hilde Hernes, kurator og kunstnerisk ansvarlig i Galleri Light On.

Mariken Kramer, Arbor.

Torunn Skjelland, Sashas place, Paris.

Mariken Kramer & Torunn Skjelland,

Alt vender grønt

I Alt vender grønt sammenstilles fotografier av Mariken Kramer og malerier av Torunn Skjelland i en tematikk som kretser rundt det sykliske i tilværelsen. Kramer benytter den fotografiske linsen på en utsøkt måte gjennom å fange skyggespillets nærvær og fravær. Her synliggjøres sårbarheten i den menneskelige eksistensen, som bærer forgjengeligheten i seg – en tilstedeværelse som raskt kan forsvinne. Skjønnheten uttrykkes nettopp i denne skjørheten, i tilværelsens evige spill mellom nuet og det forgjengelige. Samtidig formidles gleden over livet, håpet og styrken i nærværets insisterende kraft, der fotografiets estetiske glimt stadfester øyeblikkets eksistens.

I likhet med Kramer tar Skjelland utgangspunkt i hverdagslige øyeblikk fanget med kameralinsen, men overfører disse malerisk til lerretsflaten. Gjennom abstrahering og fargesetting forskyves motivene inn i et nytt billedrom, der det opprinnelige øyeblikket både fastholdes og transformeres. Som betrakter befinner man seg i et mellomsjikt mellom fiksjon og virkelighet – en parallell til fotografiets vesen, som favner et lite utsnitt av en større helhet og dermed åpner for nye fortellinger, samtidig som tidligere erfaringer indirekte fastholdes.

Med tittelen Alt vender grønt antydes et stillferdig håp. En jevn, underliggende drivkraft som søker mot lys og utvikling – en syklisk bevegelse. Menneskets værensform, øyeblikkets estetiske skjønnhet og den organiske naturen flettes sammen: mennesket som blir natur, og naturen i mennesket.

Hilde Hernes, kurator og kunstnerisk ansvarlig i LIGHT ON.

Varmt velkommen til vernissage fredag 17. april kl. 18.00.

Utstillingen er forlenget og står tom. lørdag 16. mai, kl. 22.00.

Light On har disse åpningstidene i utstillingsperioden:

Tors- og fredager: 16.00-22.00.

Lørdager: 10.00-22.00.

Søndager: kl. 12.00-15.00.

MARIKEN KRAMER & TORUNN SKJELLAND, ‘ALT VENDER GRØNT’

17. april – 10. mai

MARIKEN KRAMER anvender fotografiet som et undersøkende medium. I tillegg til problematikken rundt nærvær og fravær, undersøker hun billedrommets formale komponenter: linje, form, farge og tekstur. Man kan nærmest fornemme penselføringens bevegelser i den grønne, malte veggen.

TORUNN SKJELLAND deler denne interessen for billedrommets maleriske komponenter, men holder formspråket stramt og abstrahert – i en bevegelse mot det fotografiske.

MARIKEN KRAMER

For the time being I og II

I de to fotografiene For the time being I og II, Så lenge det varer I og II, knyttes det bånd mellom det fotografiske mediets værensform og den menneskelige eksistensen. Fotografiets magiske klikk fanger et øyeblikks tilstedeværelse og ro, for i neste sekund å være transformert til en ny tilstand. De ferdige arbeidene stiller vår skjøre menneskelige tilværelse på en pidestall – som vakre, estetiske øyeblikk som uunngåelig vil forgå.

For the time being består av to sammenstilte fotografier. I det venstre fotografiets forgrunn fremtrer skyggen av en blomsterkvast, plassert i et glass med en utstikker. I bakgrunnen ser man en grønnmalt vegg med et kunstverk, der fargene henter assosiasjoner til grønt bladverk, et lyseblått artefakt og en lakserosa- og hvitstripet vegg. I dette billedrommet er det umiddelbart levende og organiske elementet kun representert gjennom sin skyggeeksistens. Blomstergrenen og dens arm strekker seg diagonalt over veggen og kunstverket som en mørkere silhuett.

Samtidig finnes et annet nærvær i rommet: personen som betrakter lys- og skyggespillet idet det oppstår, stille og varsomt, rett foran oss. Dette jeget, som betrakteren lett kan gjenkjenne seg i, kan plutselig bli fanget i tid og rom – gjennom tilstedeværelsen og de små oppvekkerne av det estetisk vakre og sårbare ved livet selv. Tilstedeværelsens magi.

I fotografiet til høyre ser man skyggene av et ansikt i profil, vendt mot et vinduslandskap filtrert gjennom smale striper, som kan minne om en markise. Skyggene av det faktisk levende – mennesket og naturen – reflekteres i lyset mot en dørflate. Det levende er fanget her og nå, men vil i neste øyeblikk forsvinne.

Mariken Kramer benytter den fotografiske linsen på utsøkt vis gjennom skyggespillets dikotomi mellom nærvær og fravær. Hun synliggjør sårbarheten i den menneskelige eksistensen, som i samme øyeblikk den trer frem, også risikerer å opphøre. Vakkerheten uttrykkes nettopp gjennom skjørheten, i eksistensens evige spill mellom nuet og det forgjengelige.

Arbor

Arbor kommer fra latin og betyr tre. Verket viser to par hender i interaksjon med hverandre. Ett par hender griper fast rundt den andres håndledd, mens det andre paret strekker seg høyt i været. De støttegivende hendene muliggjør at det andre paret kan strekke seg sterkere, rettere og høyere. Hendene kan slik sett sees på som treets intrikate struktur av grener og bladverk, og vise til nye skudd, aktiv vekst og tilblivelse i livets prosess.

I den kroppslige, skulpturelle iscenesettelsen kan det også trekkes paralleller til arkitektoniske byggverk, der intrikat samarbeid skaper strukturell stabilitet og uendelige mulighetsrom.

TORUNN SKJELLAND

I Torunn Skjellands malerier settes natur og kultur opp mot hverandre. Hvert verk har sitt utspring i en fysisk, levd erfaring, fanget gjennom den fotografiske linsen og deretter bearbeidet malerisk av kunstneren selv. De visuelle inntrykkene abstraheres og forenkles fra sine fotografiske belegg, før de fargestemmes i en bevisst og kontrollert koloritt.

Sashas Place, Paris

I Sashas Place, Paris trekkes blikket mot det estetisk vakre og sobert lakserosafargede rommet med store vindusflater. Midtpartiet rommer det som en gang fremstod som en grønn oase eller lunge. Komplementærfargene i duse røde- og grønntoner står i en sanselig kontrast, på samme måte som de viltvoksende, organiske bladene presses mot arkitekturens stramme rammer.

Ved første øyekast fanges man av det estetisk tiltalende, men ved nærmere betraktning avdekkes et mer sårbart og melankolsk motiv. Et rotvelt har funnet sted i det som var ment å være et integrert naturlandskap i den moderne arkitekturen. Det grønne, frie og levende er flyttet inn i en ny kontekst, men fangenskapet har fratatt treet livsbetingelsene det trengte. Røttene har ikke fått næring nok. Rundt det veltede og døende treet finnes fortsatt mindre planter og levende bunndekke, men prakttreet har ikke overlevd.

Motivet fungerer som en stille kommentar til menneskets forhold til naturen – til spenningsfeltet mellom natur- og kulturlandskap – og reflekterer over sårbarheten til de viltvoksende trærne vi selv er så grunnleggende avhengige av. Til tross for vår verdsetting av det grønne og frie, har vi en tendens til å trekke naturen inn i nye, kontrollerte sammenhenger. Selv med gode intensjoner risikerer vi å begå overgrep mot dens egen værensform.

The Lobster Party, Kapp Verde

Tittelen The Lobster Party henviser til skyggespillets nesten kløraktige former fra de gedigne palmene, projisert mot store, moderne – og samtidig påfallende ensomme – kvadratiske bygninger. Fargepaletten viderefører uttrykket fra Sashas Place, men her domineres arkitekturen av en svak grønn tone, brutt av palmenes mørkegrønne skyggespill. En lakserosafarget dør trer diskret frem som kontrast, mens en sterkere rødtone videreføres i bygninger på motsatt side av gaten.

Her er det de menneskeskapte strukturene som fremstår som sårbare og golde, nærmest uten spor av organisk liv. Trærne eksisterer, men er henvist til kantsoner langs veien. Det er skyggespillets bevegelige bladverk som gir rommet et snev av menneskelig nerve og nærhet – et paradoks i møte med den strenge arkitekturen. Verket reiser spørsmål om hvilken arkitektur som skapes, og hvordan både fysiske og mentale rom oppleves.

The Camping, Namibia

I The Camping, Namibia vekker tittelen motstridende assosiasjoner. De runde, organiske steinformasjonene kan ved første øyeblikk oppleves som myke og inviterende, men rommer samtidig en rå styrke og tyngde. Slik fremheves naturens iboende motstandskraft i relasjon til menneskets egen natur, på et delikat og subtilt vis.

Tekst av Hilde Hernes, kurator og kunstnerisk ansvarlig i Galleri Light On.

Anne Thomassen, Jeg ser

Utstillingen inviterer betrakteren til refleksjon rundt det ytre og indre landskap med fokus på ivaretakelsen. I likhet med leiren som hun former, formuleres tanker om det sirkulære i naturen, det være seg skog, fjell og den menneskelige væremåte.

"Vi legger ofte ikke merke til endringer før det er for sent, og vi ser ikke konsekvensene av inngrep i naturen før etter at de har skjedd.»

Anne Thomassen

I utstillingen vises frittstående skulpturer, relieffer og krukker. Thomassen er innkjøpt i flere museer i Norge, som KODE i Bergen og Nasjonalmuseet i Oslo. I 2024 mottok Thomassen i et 10-årig arbeidsstipend.

Foto: Thomassen, Sandhornet.

Velkommen til vernissage fredag 20. mars, kl. 18.00.
Utstillingen står tom. søndag 12. april, kl. 16.00.

Anne Thomassen, Jeg ser,

20. mars – 12. april.

I denne utstillingen gis man tre innganger til hvordan Anne Thomassen jobber konseptuelt med keramikken mellom håndflatene. Gjennomgangstematikken dreier seg rundt vårt eget forhold til verden vi bor i som innbyr til ettertanke og mulige holdningsendringer.

Steder jeg har vært. Steder som betyr noe (frittstående skulpturer)

De frittstående skulpturelle arbeidene forfører oss med første øyekast med dens abstrakte formspråk, og dens innbydende maleriske effekt via dens flytende, rennende, glasur. Fargesammensetningene vitner om bevisste fargerelasjoner.

Fjellkjeder, rennende vann eller fastfrosset is, skråninger, skog og spor av noe organisk grønt. Kunsthistorisk sett representerer fjellet noe stabilt og varig. Fjellet viser til tryggheten vi mennesker kan forholde oss til i urolige tider. Derimot viser disse landskapene til noe mer; i disse sammenslås Anne Thomassens glede over å være ute i naturen, den mektige kraften som er større enn oss selv, en tilknytning og tilhørighet særlig i urolige tider men også en form for frihet. Samtidig bærer de skulpturelle landskapene i seg sin egen død. De snakker om naturlandskap som blir forskjøvet, forminsket eller utradert, da områdene skal benyttes til annet enn å være frie i seg selv. De ulike naturfragmentene viser til seg selv, men er óg tidsvitner om forsvinnende steder.

Arbeidene tar utgangspunkt i steder Thomassen har vært, som har en historie eller snakker til henne. De er hentet fra ulike landskap i Nord-Norge, østlandet, der hun bor ved Østmarka, hvor hun har vandret mye. Flere av arbeidene er konkrete steder. Hun sier selv: «Vi legger ofte ikke merke til endringer før det er for sent, og vi ser ikke konsekvensene av inngrep i naturen før etter at de har skjedd.» Fjorden er en kommentar til hvordan Oslofjorden har utviklet seg. Dette kan man se også i andre fjorder der det dumpes avfall.

Leire er natur i seg selv og mange av hennes verk knytter seg til det. Langsomheten gjør at tankearbeidet utvikler seg underveis i samspill med materialet. Med serien Steder jeg har vært. Steder som betyr noe ønsker Thomassen å bevare noe verdifullt. Nylagde verk vises i hennes pågående serie.

Landskapene (vegghengte relieffer)

Anne Thomassen interesserer seg for utforskning av farge og fargekombinasjoner. Dette kommer til uttrykk på ulike måter i verkene hennes.

I hennes vegghengte landskap er fargekombinasjonene tatt utgangspunkt i bevisste forlegg, det være seg observasjoner hun har gjort seg av farger sett fra høydedrag i flyturer. Distanse til fargefelt er gjennomgående i disse landskapsrelieffene. Forleggene består gjerne av mobilfotoer tatt fra luften eller fargefelt som kartlegges i akvareller etter hjemkomst.

Krukkene:

Krukken er en arkéform i keramikkens historie. Der man i oldtidens krukker kunne avlese mytologiske fortellinger, forholder Thomassen seg til krukkens form som et blankt lerret. Den runde kroppen med den som oftest smale halsen er transformert til en rettvinklet base i vår samtidskontekst. Der krukkene tidligere hadde funksjonen av å holde vin, vann eller oljer, er dagens krukker mer fristilt en bestemt funksjon. Hun bruker hendene til å forme de enkle krukkene, de håndbygges, som igjen medfører variasjoner og særpreg i hver og enkelt av dem.

Det Thomassen for øvrig er opptatt av i sine krukker er friheten til å eksperimentere med fargesammensetninger, hvor hun gjerne sammenblander nye, mer - eller mindre kontrastfylte farger - enn i sine landskap. Oldtidens narrativer er erstattet med fargelek og utforskning på krukkens rektangulære blanke lerret.

Ground control (vegghengte sirkulære relieffer)

«Ground control» er en nylaget serie til denne utstillingen, inspirert av David Bowie og hans siste album Black star. Her fabulerer Thomassen rundt absurditeten i dagens samfunn som dras i feil retning, med Musk som vil til Mars samtidig som alt her på jorda glemmes ivaretakelse. I likhet med Steder jeg har vært. Steder som betyr noe og Landskap, dras fokuset tilbake til jorden her og nå, vår egen natur som besudles, drives rovdrift på og dessverre ignoreres.

Gjennomgående i Anne Thomassens verk er hennes fokus på ivaretakelsen – og ikke minst oppmerksomheten på naturen. I likhet med leiren som hun former i sine hender, formuleres tanker om det sirkulære i naturen, det være seg skog, fjell og den menneskelige væremåte.

Hilde Hernes, kurator og kunstnerisk ansvarlig i LIGHT ON

Solveig Bergene, Lobopodia

Med sine sarte, delikate og konsise maleriske penselstrøk åpner Bergene det todimensjonale billedrommet med en tilnærmet kaleidoskopisk effekt, hvor man trer inn i en magisk verden hvor naturvitenskap og fantasi sammenblandes med levende planter og organismer.

Der man ved første øyekast dras mot den strukturerte symmetrien, legger man ved nærmere ettersyn merke til de små forskjellene av nyanser som lever og puster mer fritt innenfor billedrommets helhetlige ordenen.

Utstillingstittelen Lobopodia henviser til et lite utdødd leddyr, kalt for lobopoder fra Kambrium, Bergene lot seg fascinere av og benyttes i hennes diptykon.

Bergene bygger opp sine geometrisk-ladede billedrom ved bruk av akvarell, gouache og fargeblyant, som oftest utarbeides i monumental format på tykke 640grams bomullspapirer som tåler en støyt.

Derimot ville en enkel dråpe vann for mye på penselen ha destruert den optiske illusjonen. Med en egen ro og særdeles teknisk dyktighet lar Bergene oss fortrylle og vi trekkes inn i en ny virkelighet.

Hilde Hernes, kurator og kunstnerisk ansvarlig i LIGHT ON.

Vernissage: Fredag 20. februar, kl. 18.00.

Utstillingen står tom. søndag 15. mars, kl. 16.00.

Foto: Solveig Bergene.

Solveig Bergene, Lobopodia,

20. februar - 15. mars.

Solveig Bergene pusher grensene for både akvarellen og det tegneriske mediet ved at hun ofte jobber i monumentale format. Arbeidene krever tid, ro og konsentrasjon av kunstneren, og de tillater ikke å bli pushet. Slik sett bærer arbeidene i seg en form for motstand, og en styrke på vegne av mediene.

Håndverket settes i fokus; det å skape krever tid.

Derimot lager Bergene også artist books. Disse bærer i seg letthet, frihet og pust på en annen måte. Disse akvarellene er mer løselige tankeskisser hvor man kan se den korte veien mellom tanken til hånden. Disse kan også sees på som selvstendige arbeider.

Jeg valgte Solveig Bergene til denne første utstillingen da hun representerer det jeg håper dette samtidskunstgalleriet også vil by på; Kunstnere med et solid håndverk og som utforsker mediet.

Personlig blir jeg slått av det mektige i Bergenes monumentale, men óg så sarte og delikate finurlige - og fascinerende drømmeaktige verden.

Sammenblandingen av de formale kvalitetene med det kaleidoskopiske blikket og fargekonstellasjonene, den innholdsmessige verdenen som «åpner opp» vår forestillingsevne og fører til undring og refleksjon.

Arbeidene til Bergene minner oss på noe særdeles viktig i dagens samfunn,

som nærmest er gjennomsyret av effektivisering i alle ledd;

-       de kan hjelpe oss til å stoppe opp, puste og betrakte i ro og mak.

På lik måte som hun rolig og nitidig tegner hver lille strek, eller fører den myke penselen over tykke arket, kan vi som betraktere la øynene rolig bevege seg fra den ene lille detaljen til den neste.

Fantasien vår kan få «et fritt spillerom» - ved de ulike figurasjonene fremfor oss! Vi kan «la oss forføre» -  av de delikate fargekonstellasjoner som springer ut fremfor øynene våre.

Nå åpner straks utstillingen LOBOPODIA – som i hovedsak viser to verk (!)

Ett monumentalt diptykon som bærer utstillingtittelens navn Lobopodia. Tittelen henviser til et lite utdødd leddyr, lobopoder fra tidsperioden Kambrium, som Bergene lot seg fascinere av og kan skimtes i hennes monumentale verk.

Vi viser også et helt nytt mellomstort verk i blåtoner, dette uten tittel, hvor man kan undre seg over hva slags skapninger som fremtrer fremfor oss og med hvilke nyanser.

I tillegg stiller vi ut noen artist books hvor vi kan se Bergenes fabuleringer rundt sine originalverk; her leker hun seg via fordreininger og testinger i fargenyanser.

Få, men mektige verk stilles ut i denne første utstillingen. Derimot med fokus på det nedlagte håndverket som taler om undring og kontemplasjon, styrke og ro.

Et stort gratulerer til Solveig Bergene og hennes Lobopodia.

Hilde Hernes, kurator og kunstnerisk ansvarlig i Galleri Light On.