Irrganger

OTHELIA ENGELSTAD & IVER LENNARTSON NOEM

Irrganger

OTHELIA ENGELSTAD

Othelia Engelstad (f. 1998) jobber med tresnitt med gjenkjennelige motiver som trekker oss rett inn i det hverdagslige. I billedrommene sees avkledde bukser og skjorter som enten ligger fint foldet sammen eller løselig henslengt på en stol etter å ha vært i bruk. Hva er det vi betrakter? Billedrommene viser en gjenkjennbar hjemlig scene, hvor man tar av seg klærne etter en dag på arbeidet eller til kvelds. Hos de fleste av oss enten kastes de skitne klærne i skittentøyskurven, slenges på gulvet eller som her på en stol. Derimot er det andre som nitidig bretter klærne sine med varsomhet før de legges bort. Det er flere berøringspunkter rundt de menneskelige irrgangene her.

Ved å se på hvordan klærne behandles og tas vare på etter bruk, uttrykkes ikke bare holdningene og verdiene til denne personen som har hatt de på. Klærne forteller også om dagsformen til personen. Der de fleste av oss fra ung alder får beskjed om at man bør ta vare på sine klær, verdsette disse slik at de får et lengre liv, er det de som også streber med å ta vare på seg selv. Hvis hverdagen er vanskelig å bære, hva da med alle de små gjøremålene som hoper seg opp som å brette klærne pent sammen på en stol. En filleting for mange som derimot kan by på en større anstrengelse. Og hva om klesbunken vokser seg større og større.

Begrepet maskering brukes ofte om hvordan mennesker skjuler egne utfordringer bak en velholdt fasade. Der man tidligere var opptatt av å holde på fasaden, er det stadig flere som i dag er villige til å åpne opp og å dele dagligdagse utfordringer. Slike samtaler kan skape fellesskap og minne oss på at vi ikke står alene. Othelia Engelstad gjør nettopp dette. Gjennom vakre og stilrene tresnitt formidler Engelsen på sitt særegne såre vis om perioder i livet der man har følt seg litt på utsiden av det normale, som å befinne seg i limbo. Klærne på stolene kan slik sett forstås som ulike tilstander av utilpasshet.

Legg også merke til hvordan plaggenes plassering endrer relasjonen mellom orden og uorden. Noen klær er nøysomt brettet, andre ligger tilfeldig henslengt. Små forskjeller som kan leses som ulike stemninger eller livssituasjoner. Til tross for at motivkretsen blir repetert, betyr ikke repetisjonen en likhet snarere enn annerledeshet; relasjonen mellom stol og klær vitner om et nytt og annerledes menneskeliv. Ved den gjentakende relasjonen vises nok en historie som er verdt å bli lyttet til samtidig som den skiller seg fra sin neste. I dette ligger det også et mulig potensial av håp.

IVER LENNARTSON NOEM

Iver Lennartson Noem (f. 2000) benytter seg av gråblyanten til å fange den menneskelige tilstanden på sin helt unike måte; I motivene har han abstrahert ned menneskets form til kun å bestå av noen store aktive føtter og hender holdt sammen med en nærmest fraværende kropp. Disse holder i ulike gjenstander eller utfører ulike gjerninger, som skaper et bilde på hvordan vi mennesker forholder oss til vår omverden. Tegningene er utført med den myke blyantens nitidige streker, som gir billedrommet en dempet og delikat gråskala. For hvordan definere et menneske om ikke via de bevisste og ubevisste tingene vi foretar oss; våre tanker, handlinger og tidligere erfaringer.

Siden antikken har mennesket gjerne blitt forstått som et tenkende og fornuftig vesen, adskilt fra planter og dyr. Kanskje er det nettopp derfor Noem fremhever de allmenne fellestrekkene hos oss mennesker først som handlende vesener, før grubleriene uttrykkes og ikke minst hvordan vi derigjennom forholder oss til virkeligheten. Ved første øyekast kan figurene virke merkverdige. Hvor er hodet eller ansiktet? Men kanskje nettopp er dette poenget? Noem lar handlingene definere mennesket. Erfaringene, refleksjonene og valgene er allerede nedfelt i kroppsspråket. Den menneskelige fornuften er allerede ivevd denne skikkelsen, som funderende, snublende, beveger seg gjennom livet.

Hva er det Noem gjør i sine billedrom om ikke å forholde seg til den kunsthistoriske portrettgenren. Mer spesifikt sees assosiasjoner til den tidligere monumenttradisjonen hvor menneskene skulle avbildes med relevante attributter, som maleren med paletten eller forfatteren med boken eller pennen. I stedet skaper Noem en fortrolighet til figurene sine, der historiene deres antydes gjennom gjenstandene de holder eller omgir seg med, det være seg en uskyldig klump med jord i den ene hånden sammenstilt med en uskyldig kopp kaffe i den andre. På denne måten iscenesetter han sider ved den samtidige menneskelige erfaringen på en lettfattelig, humoristisk og underfundig måte; et menneske som både er opptatt av å ta vare på miljøet og det grønne samtidig som det trenger sin vanlige dose med kaffe. Underliggende stilles spørsmål rundt hva det vil si å ivareta noe, på ulike plan, enten det dreier seg om det faktiske mennesket selv, sin omkringliggende tilværelse eller større komplekse tilstander av mikro og makrokosmos. Menneskene fremviser en form for sårbarhet og underfundighet, nettopp i sin balansering av det å stå med føttene i ulike leire - som er ganske så gjenkjennelig i dagens samfunn.

Ved bruk av sin lekne tegneriske stil leder han betrakterne til fornøyelse, men og til dypere refleksjon. Med et kvassere uttrykk i billedrommene ville betrakterne muligens ha blitt skremt og følt avstand mot figurene. Genistreken er nettopp godheten og varmen som skapes i tiltroen til disse småforkvaklede menneskefigurene med deres hodebry, som nettopp viser balanseringen av de ulike artefakter. I møtet med disse småforkvaklede figurene oppstår en form for gjenkjennelse. Vi kjenner igjen våre egne motsigelser, bekymringer og forsøk på å finne balanse i hverdagen.

Tekst av Hilde Hernes, kunsthistoriker og kurator hos Hjørnet.