K. C. Tidemand (f. 1988, Oslo) trekker oss inn i et detaljrikt billedspråk der farge og form samspiller i komplekse, labyrintiske strukturer. På avstand fremstår verkene som harmoniske komposisjoner, mens de på nært hold avslører et intrikat nettverk av detaljer, forbindelser og teknologilignende systemer.

Harmoniske inkongruenter er en konstruert tittel som rommer en iboende motsetning. På den ene siden viser den til det harmoniske, uttrykt gjennom bevegelige, forgrenede strukturer som minner om labyrinter. På den andre siden peker den mot menneskelig feilbarlighet og de bruddene som oppstår i streben etter det ufeilbarlige. De tilsynelatende perfekte formene brytes av små «glitcher» og uregelmessigheter som tilfører verkene karakter, liv og menneskelighet. Slik synliggjøres spenningen mellom orden og avvik, kontroll og lek. Gjennom dette utforsker Tidemand forholdet mellom presisjon og feilbarlighet, både i teknologiske systemer og i menneskelig erfaring.

Utstillingen omfatter både malerier, akvareller, blandingsteknikker og broderier. Til tross for variasjonen i uttrykk og materialer, preges verkene av den samme sansen for detaljer og det håndverksmessige nærværet. Verkene inviterer til refleksjon over vår moderne tilværelse, samtidig som de åpner for frie assosiasjoner. I balansen mellom det stramme og det lekne utvikler Tidemand et billedspråk som er både teknologisk, poetisk og dypt menneskelig.

Hilde Hernes, kurator og kunstnerisk ansvarlig hos HJØRNET samtidskunstgalleri.

K. C. Tidemand skaper nøyaktige fargerike billeduniverser, der hver farge er nøye valgt og inngår i en gjennomtenkt helhet. Hvis hennes arbeider hadde vært et orkester, ville fargene ha spilt førstefiolin. Derimot virker det som om fargene og formene er likeverdige partnere; begge er like nødvendige i oppbygningen av billedrommet. Billedflaten bygges opp av samspillet mellom de to bestanddelene farge og form. På avstand fremstår verkene som harmoniske konstellasjoner av geometriske former, farger og mønstre. Noen enkeltstående linjer og figurer i sterke farger trer tydeligere frem enn andre, uten at vi helt oppfatter innholdet, som i seg selv er interessant. Man kan, slik sett, nyte de abstrakte mønstrene og deres eget intrikate liv. Verkene inviterer betrakteren til å følge egne assosiasjonsrekker.

På nært hold åpner verket seg opp som et komplekst nettverk av små artefakter og forbindelser. Enkelte partier minner om forgrenede korridorsystemer, mens andre fremstår som flokete kretsløp der elementene flettes inn i hverandre. Verkene fremkaller assosiasjoner til planskisser, elektroniske rom med ledninger og kabler som tvinner seg gjennom hverandre. Der man gjerne assosierer maskinelle rom med farger i grått, hvitt og sort, er disse heller fargerike maskinelle labyrintene man møter i søtladne eller en dypere, varm fargepalett. I kontrast til å bli sett på avstand fremtrer nå alle de bittesmå nitidige detaljene, som vitner om et nedlagt arbeid utstrekt i tid. Her sees intrikate mønstre bestående av små detaljer, artefakter som nærmest beveger seg ved forgreninger inn i hverandre, som virker å forholde seg til de andre eksisterende elementene på utsøkt vis – lik en harmonisk kommunikasjon hvor alle stemmer blir hørt. Men er det egentlig slik? Noe er på spill.

Der det ved første øyekast ser ut som om de eksisterende elementene jobber sammen i harmoni, dukker det derimot opp små skjønnhetsfeil eller avvik som rokker ved dette. Tittelen Harmoniske inkongruenter er et konstruert ord som bærer i seg en motstridenhet eller et uomtvistelig spenningsforhold: på den ene siden viser tittelen til det harmoniske representert ved den bevegelige labyrinten, men også disse små feilaktighetene som på sitt vis skaper liv. Den menneskelige feilbarligheten kommer til syne midt i verkets streben etter det ufeilbarlige. Tidemand skaper oppdiktede tekniske systemer, der harde linjer og systemer brytes opp av farger og lekne elementer, som bevisst inkluderer "glitcher" – feil som gir verkene skjønnhet og karakter.

Selv om Tidemand arbeider i ulike medier, fra olje på lerret og akvarell til broderi og blandingsteknikker, løper én tydelig tråd gjennom kunstnerskapet: de detaljerte, labyrintiske formene. Den kontrollerte forskningen og vitenskapen står opp imot den menneskelige leken. Det stramme, nitidige og kontrollerte versus de små avvikene der det frie puster og leker. Tidemand drar selv koblinger mellom struktur og frihet til teknologi og hverdagslig modernitet gjennom kunstverk som balanserer presisjon og menneskelig feilbarlighet.

Verkene hennes kan også leses i lys av spenningen mellom det apollinske og det dionysiske; mellom orden og drifter, kontroll og begjær. Spenningsforholdet representeres her ved solguden Apollons ro og harmoni som kontrasteres ved vinguden Dionysos sin villskap som derigjennom skaper avvik. Slik sett kan kanskje Tidemands arbeider være speilbilder av vårt eget daglige hverdagsliv; en liten påminnelse om de stramme rammene og kravene vi setter til oss selv og hva slags verdier vi forholder oss til. Samtidig minner verkene oss om at det alltid oppstår små forskyvninger underveis, hvor vi mennesker ikke alltid klarer å levere til alle våre oppførte krav, selv om vi gjerne ønsker det. Samtidig er det deilig hvordan den søtladne fargepaletten nærmest forteller oss at det ikke er så farlig om man ikke leverer på alt, eller hvordan den mørkere fargepaletten både virker tryggende og støttende. Billedrommene kan, slik sett, leses som våre egne speilbilder.

Nærværet er et sentralt element i alle K. C. Tidemands arbeider, og det er kanskje derfor de treffer eller taler til oss. Tidsaspektet eller det håndverksmessige elementet iboende i alle hennes verker, enten det gjelder de maleriske eller tekstile arbeidene, krever en roligere puls. Gjennom de nitidige detaljene i plantegningene oppstår et nærvær mellom betrakteren og de fraværende, men samtidig dypt tilstedeværende hendene som har skapt disse billedrommene. En videre parallell til dette; hvis det kontrollerte hadde styrt billedrommet, hadde uttrykket mest trolig blitt stivt, kjølig og lite menneskelig. Det er nettopp de små skjevhetene i linjene og formene som tilfører lagene av det menneskelige som nettopp gjør at de puster. De små avvikene underbygger igjen det menneskelige nærværet, og holder billedrommene indirekte sammen med selve den håndverksmessige utførelsen av det.

Verkene til K. C. Tidemand innbyr til refleksjon og er tvetydige; de kan nytes formalt sett ved deres farger, former og deres håndverksmessige egenart, innholdsmessig kan de leses i lys av menneskets relasjoner knyttet til den vitenskapelige moderne verden eller trekke parallell mellom billedrommets indre kamper til vår egen menneskelige eksistens. Ikke minst står verkene der åpne og spørrende fremfor oss, og innbyr til frie assosiasjoner på sitt vis med sin lekenhet og frie brudd. I spenningen mellom kontroll og avvik, presisjon og lek, utvikler Tidemand et billedspråk som både er teknologisk og dypt menneskelig. Verkene gir ingen entydige svar, men åpner rom for refleksjon, undring og frie assosiasjoner. Nettopp derfor fortsetter de å virke også etter at betrakteren har forlatt dem.

Tekst av Hilde Hernes, kurator og kunstnerisk ansvarlig i Hjørnet galleri.